I love 'em I love 'em I love 'em

Please check out one of my favourite bands
Diablo Swing Orchestra

They make yummi music that are deeply grounded in both metal and jazz. How is that possible you might ask. Listen then and let you head be blown away 'cause this sure swings!!


Balroom Boogie


Poetic Pitbull Revolutions

Novel

- Føkk dæ å!
Linn måtte gripe kanten på kjøkkenbenken sekunder etter at hun hadde skreket til den lukkede døra. Kun et minutt før hadde Thomas åpnet den og gått ut av den med en bag slengt over skulderen. Gått for godt. Linn stryker en hånd over magen mens hun tviholder taket i benken. Det svømmer vått foran øynene og hun kniper dem igjen for å ikke miste balansen. Det knurrer i magen. Hodepinen smyger seg rundt inne i hodet hennes og svetteperler ved tinningen.

Faen å. Thomas kunne ha funket som far til barnet i magen. Han var så jævlig perfekt egentlig! Linn skyter rygg og hviler panna mot armen på benken. Panna er varm. Trang til å puste kontrollert. Hun trekker pusten dypt og truter munnen i det hun slipper det ut igjen. Ta kontroll. Akkurat som jordmora på filmen Thomas hadde leid forrige uke hadde sagt: Du har kontrollen.

Roen senker seg gradvis i magen, men er vedvarende i hodet. Linn slår opp øynene, ser rett ned i trebenkeplata. Årene som går. Linn føler seg både gammel og alt for moderne til dette kjøkkenet. Hun leier leilighet. Faen, Thomas hadde glemt å ordne håret før han gikk. Han ser så teit ut når han ikke har ordna det. Linn blir sint. Nei, oppgitt. Hvorfor kan han ikke ta vare på seg selv? Som om hun ikke hadde nok fra før liksom.

En bølge av jungellyder slår opp fra det hvite kjøkkenbordet fra Ikea. Det henger på veggen under tavla og kan slås sammen sånn at det blir mer plass. Nå er det oppslått, ikke ryddet etter middagen i går og displayet på mobilen lyser blant brukte servietter. Linn vakler mot mobilen. Thomas? Mamma Ruth ringer blinker på displayet. Tommelen finner den grønne knappen.

- Ja …..
- Ja, det e bare mæ. Passe det dårli kanskje?
Stillhet.
- Nei, det va itj nå spesielt altså vennen. Æ tenkt bare å hør me dæ om rommet ditt.
Stillhet.
- Rommet …? Linn svelger.
- Ja, æ tenkt jo på å kanskje puss det opp. Gjør det te gjesterom. Mal det blått. Vi har da snakka om det.
Stillhet.
- Men no har det sæ sånn at Ewy kjem te å treng et kontor.
- Åh ..?
- Ja, vi har da bestemt oss for å prøv det her no da sjø. Liksom bli oss to, fast.
- Åh … trudd dokk va det allerede æ.
- Jo da, men hu har no flytta inn no da. Æ kjeinne mæ som en tenåring igjen æ!
Uansett da, så treng hu et kontor hjæm.
- Ja, det gjør ’a vel. Blått kontor da?
- Nei, det vart faktisk en gråfarge. Den vart så fin altså!
- Vart?
- Ja, nei æ va no skeptisk te den på butikken, men han ma’ainn sa at den kom te å bli helt
ainnerledes bare æ fikk den på veggen.
- Ja, har du ma’rt allerede?
- Ja, mått no det. Ewy e bort heile uka. Jobben.

- All tingan mine da? Linn svelger.
- Dem må no pakkes bort.
- Når må æ kom å gjør det’a? Linn biter seg i underleppa.
- Nei, de itj nå hast altså. Æ kan kom med eskan når du vil.
Passe dårli på torsdag. Da e æ på spinning etter jobb.
- Eskan?
- Ja, nei æ had no itj tenkt at du sku få nå stress me det. Gikk da fort å ta ne tingan din.
Stillhet.
- Du treng dem da sjøl no som du driv å stifte familie, itj sant?
Kordan går det? Had itj du kontroll i går? Kordan e litjpia?
- Mamma, det e en gutt.
- E du sikker på det? Synes det sjer ut som en jentemage æ. Huske når æ gikk me dæ æ, aill
trudd du va gutt, Astrid me, men du vart no heldivis ei lita pie.
- Han hete Stian.
Stillhet.
- Ja, dem e vel mer sikker på sånt i dag, lægan å sånn. Had itj du en ramp i klassen på barneskola som hett Stian? Stemmen i den andre enden blir et hakk strammere.
Linn tenker samtidig som hun biter i underleppa.
- Jo. Stian Kjeldsen.
- Va itj det han som stjal derre pengan i korpset? Stemmen i den andre enden blir enda et hakk strammere.
- Va det sikkert. Linn gir opp.

- Kan itj du å Thomas kom opp hit på søndagen da? Spis middag. Stemmen i den andre enden mildner.
Stillhet.
- Så får du sje kor fint det har blitt.
Stillhet.
- På kontoret.
- Det passe litt dårli akkurat no. Linn håper.
- Ewy kjem no hjem på søndagen. Det blir koseli. Æ kan kjør dokk hjæm igjen på kvelden igjen
eller når dokker vil hjæm.
- Nei, det passe itj akkurat no, mamma. Linn puster tungt ut. Samler litt energi for å avslutte samtalen.
- Har du snakka me mamma?
Stillhet i den andre enden.
- Nei, skjønne itj koffer æ sku det? Hard pust mot røret i den andre enden.
- Nei, tenkt bare æ… Hu snakka om nå papira sist æ prata me ’a.
- Papira, nei, det har itj æ hørt no om. Utålmodig stemme i den andre enden.
- Nei, da veit itj æ nei. Linn vet det er like før samtalen avsluttes. Bare en liten ting mangler.

Fra den andre enden.
- Ja, nei, hu har vel itj funne sæ nån a’ Astrid….?

Movie Splendor

Movie review of American Splendor (2003, Shari Springer Berman and Robert Pulcini)

I’ve never read the comic "American Splendor" so that wasn’t why I wanted to see this movie. Neither did I know about the directors of the movie or of Harvey Pekar. I ain’t that keen on Paul Giamatti either. So what was it that made me rent this one?

The first reason was my suddenly interest in comics. It’s been a part of my life for some months now. I been reading mangas (japanese comics) for a couple of years but those are just fun and peculiar, right? But taking the step into the graphic novel world took some time for me I must say. And that’s actually weird since many of my friends are self- taught comic experts. I think I wasn’t ready yet for what that universe could give me. But now I must say that I have been around the comic world (a small part of it) and frankly gotten to love (at least some of) them!

The second reason is that I usually have an eye for finding quirky feel good movies. And that’s good because I love them. Sure I can watch your typically Hollywood-teen comedy but I don’t get that much out of it. When I see a movie I want it to give something back to me. After seeing a movie I want to feel that there is some good in the world and be inspired to participate in that goodness (which can of course also be done through a tragedy!)

The third reason is that one of my courses in the university this semester is about documentary film and photography. These weeks we have been discussing how history is being portraited through documentary and fiction film. An interesting subject that I won’t go in to more here. Anyway, it’s interesting to see how historical persons and events are being portraited. And it’s also interesting to look at different types of documentaries and historical fiction.


"American Splendor" - the movie portraits a man who is still alive that writes comics (about his daily life and his surroundings). I thought the movie would be only a fictional version of Pekars life but I was surprised. And I mean good surprised. Cause the movie switches between being fictional with actors and documentary with interviews with the real persons. Pekar himself also has the voice- over during the film and he actually points out one time when you see Giamatti as Pekar that it doesn’t look like him!

It’s a quiet movie. It’s about normal people, and yes normal people are quirky and awkward. It’s part of being normal. I laughed during the movie though I wouldn’t call it a comedy. Hollywood comedies don’t make me laugh. But in "American Splendor" I laughed with the characters and not of them. The persons are so real, so sincere, that they don’t come of as weird or stupid. It’s a warm movie. And it made me want to read the comic (which I guess also was the whole idea with the movie!).

I highly recommend this movie but I guess you have to be a little quirky yourself (and able to be self ironic about it) to enjoy it as much as I did.